De siste dagene har han begynt å bite, og når hverken tauet, biteringen eller griseøret virker som erstatning for o, så spennende menneskeben, har vi(les; Ragnhild) måttet begynne å lese oss frem til alternative måter å reagere på. . ! Vi har med vekslende hell prøvd ut tipset med å la han bite til det gjør vondt, og i det øyeblikket rope AO i et toneleie som en hund ville gjort. Det er ikke vanskelig å forstå at han klør i tenna sine, og når slemme mamma og pappa til og med skal ta på et halsbånd som klør noe infernalsk; nei, da er det ikke greit å være Stingley!
Når det gjelder nattro, så er han fremdeles flink til å si fra når han må på do, og for øvrig holde seg i buret. Det vanlige mønsteret for dotider er en gang rundt kl.00, en gang rundt 3, og en gang rundt 6. Det har hendt at han etter turen kl. 6 har villet sove ytterligere to timer, som jo gjør en stor forskjell:) Men ikke i dag. Mønsteret ble litt forskjøvet av at det var lørdag kveld, og derfor var litt for mye bråk i bakgården i form av musikk og utestemmer til at han ville gjøre det han skulle ved midnatt. I en av leilighetene med vindu inn mot bakgården var nacshpielet bare så vidt i gang da vi var ute kl. 4, og heller ikke da fikk han fullbyrdet sitt fornødne. Kl. 6 var det stille, og da alt var gjort var han selvfølgelig kliss våken. Så da gikk vi først en tur kl. 7, og en litt mer vellykket tur etter frokost kl. 9. Sistnevnte var hans hittil lengste, ettersom vi gikk ned inkognitogata, forbi solli plass, opp frognerveien, til høyre i oscarsgate, videre inni colbjørnsens gate og hjem igjen. I tillegg løp han stort sett hele veien, og da må man sove;

Vi skal ikke legge skjul på at Stingley har forandret hverdagen - og hvernatten. På en måte er en i større grad låst til hjemmet, på en annen måte kommer en seg også mer ut og i kontakt med folk. På den ene siden kan det være påkjenning å måtte tilbringe absolutt all tid med det lille nurket, samtidig som følelsen av å ha det ansvaret kan være ganske god..
